Tips til UWC-søkere

Nå nærmer søknadsfristen seg med stormskritt, og om du minner det minste om meg, så bør du kanskje begynne å skrive den snart.

Ettersom omstendighetene rundt søknadsprosessen kan være både skremmende, nervepirrende, stressende, og ikke minst – forvirrende, har jeg snekret sammen en liten sjekkliste til dere. NB: den er basert på ting jeg satt pris på å høre da jeg selv skrev søknaden min, men  er på ingen måte en oppskrift på suksess.

DEL EN: den skriftlige søknaden

  1. Start i god tid.
    Kanskje litt seint å si det nå, en måned før fristen, men å ha god tid er essensielt når du skriver en søknad. Det handler ikke om at det tar lang tid å skrive et essay eller svare på spørsmål, for det gjør det ikke. Men personlig har jeg erfaring med at den store sinken med tanke på tid er læreruttalelser. Det er med referanser som med tentamen, det kommer til å ta et halvt år før læreren din gidder å koke sammen noe – så mas på dem. Det jeg prøver å si her er at det er godt å ha feilmargin. 
  2. Vær ærlig, vær deg selv
    Jeg vet hva du tenker – klisjé. Og vet du hva? Jeg er enig. Men det er en sykt viktig klisjé. Du søker som deg, ikke som noen andre – ikke som en glattpolert PR-versjon av deg selv, heller. Det er viktig å ha det i bakhodet når du skriver – kan du stå for det som står i søknaden? Dersom du kommer til intervju, vil spørsmålene i stor grad være basert rundt deg som person. 
  3. Hva kan jeg gjøre for UWC, og hva kan UWC gjøre for meg?
  4. Ikke skriv lister.
    Ingenting er tørrere å pløye gjennom enn 700 ord med “Jeg gjorde dette og dette og dette.” I stedet på å fokusere på alt du har gjort, prøv å fokuser på hva disse tingene har gjort med deg. Reflekter på hvordan disse opplevelsene har formet deg som person. For eksempel, i stedet for å kun si at du er engasjert i fotball, kan du snakke om hva fotball har lært deg om lagspill, samhold og støtte. 
  5. Spør om hjelp!

Nå må jeg virkelig starte å skrive Global Politics-essayet mitt, så jeg kutter det av her for denne gang.

Lykke til, og så håper jeg ser noen av dere på AC (og i Gwynedd) neste år

Sláinte!
Helene.

Advertisements

Fordeler og ulemper med å ha romkamerater

Her om dagen fikk jeg et spørsmål om jeg hadde romkamerater, og derfor tenkte jeg det var på så sin plass å snakke litt om disse merkelige menneskene jeg deler rom med. På AC er det standard å ha tre romkamerater, men jeg har for tiden bare to.IMG_2949IMG_2908
Kiko fra Japan og Alice fra Skottland. Selv om det for det meste er gøy å dele rom, har det sine ulemper også. Og ettersom dette med rom var noe av det jeg gruet meg mest til da jeg søkte UWC i fjor, føler jeg det er rett og rimelig at jeg bruker et innlegg på å snakke om det jeg liker, samt det jeg kunne vært foruten, når det gjelder romkamerater.

Ulemper med å dele rom med to andre mennesker:
– Søvn. Med tre forskjellige døgnrytmer stuet inn på ett rom, ville det vært rart om du alltid fikk sove i det du la hodet mot puta. La oss bruke rommet mitt som eksempel. Alice legger seg vanligvis rundt ti, men hun er fortsatt våken når jeg snubler inn på rommet rundt elleve. Også vekkes vi av at Kiko rasler med ett eller annet, eller omorganiserer skapet sitt , rundt klokka ett. Etter det tar det vanligvis litt tid før jeg får innstilt meg på at jeg faktisk trenger søvn. Og når du da må våkne klokka syv, er du stuptrøtt.
– Privatliv. Eller mangelen på nettopp dette. De sier at et bilde sier mer enn enn 1000 ord, så :
Bilde tatt 11.10.15 kl. 21.57 Irritasjonsmomenter. (Som da hele dette innlegget slettet seg og jeg måtte skrive alt på nytt. Grr.) Dette kan variere fra små ting, som at en romkamerat har veldig irriterende crocs som lager gnikkelyd, når hun beveger seg, til litt større ting, som leggetider og rot.

La oss ta en titt på lyspunktene ved å dele rom:
Vennskap. Jeg skal ikke skrive en klisjé tekst om at romkameratene dine blir bestevennene dine, men de gjør helt klart det.
– La oss være helt ærlige her, det er koselig.
– Du har alltid noen å låne ting av.
– Det er en trygghetsfaktor i å ha de samme menneskene rundt deg hver kveld i to år, spesielt når du bor langt unna familie og venner.

Firedelt bilde fra 11.10.15 kl. 21.58 (samlet)

Dersom du skal ta lærdom av én ting jeg skriver i denne posten, så bør det være det at det er lurt å ta tak i små problemer før de blir store. Så for å unngå detteBilde tatt 11.10.15 kl. 21.43
er det lurt å snakke med romkameratene dine dersom det er noe som plager deg.

Vi snakkes snart,
Helene.
(Med hjelp fra Kiko og Alice)
ps. Det er et sår, ikke en kvise. Så vet dere det

Ting jeg glemte å blogge om (del 2) – Ankomst og Induction Period

Advarsel: overstadig banning.

Fucking hated it. I didn’t like induction period – the second years scared me, the all seemed so close. And I didn’t know who the fuck you guys were. But now I’m loving it here.

– Maia, Wales, om Induction Period

Om jeg skulle beskrevet Induction Period med ett ord, ville det vært slitsomt. Ikke bare skjer det ting absolutt hele tiden, men du er fremdeles usikker på hvor ting er, hva som foregår, og ikke minst – hvem alle disse menneskene er.

I liked it. Even though we were busy, it was a really chill time. And it was a good way to ease us into the IB programme, as well as getting to know people.

– Alice, Skottland

De første fem dagene av AC var et sammensurium av tester, samarbeidsoppgaver, rare presentasjoner og introduksjoner. Med et tett program fra klokka ni om morgenen til syv på kvelden, var det vanskelig å finne tid til å ha hjemlengsel. Det virket litt overveldende der og da, men i retrospekt er jeg veldig glad vi hadde så tett program som vi hadde.

Ting jeg glemte å blogge om (del 1) – Pakking og avreise.

Shit. Det har gått fem måneder siden sist jeg tok meg tid til å blogge.

Jeg har, som nevnt i tidligere poster, alltid vært god til å utsette ting. Skolearbeid, trening, blogging. For å sette ting i perspektiv skriver jeg dette mest fordi jeg ikke vil gjøre global politics-hjemmeleksa mi. Men det jeg er aller best på å utsette, er pakking. Jeg vet ikke om det er fordi jeg synes det er kjedelig, eller fordi jeg er så forbanna dårlig på å pakke. Uansett hvor mye du husker å ta med, er det alltid noe du glemmer. Ta meg som et eksempel.

Ting jeg husket å pakke:
– Vannfarger
– Diverse typer “rett i koppen”
– ++

Ting jeg derimot GLEMTE å ta med
– Tannkrem
– Pusseutstyr til brillene mine
– Tilstrekkelig med skiftetøy

Poenget er at pakking suger. Ikke bare var det vanskelig å prioritere hva som skulle med (jeg måtte la kopien min av den lille prinsen bli i Norge, for eksempel), men det var også vanskelig å få ting til å passe i kofferten. Så det endte med at jeg måtte flytte en del ting over i håndbagasjen. Igjen – jeg hater pakking.

Uansett – vi fikk omsider stappet alt jeg skulle ha med i kofferten og avreisedagen stod for døra. Jeg trodde jeg hadde uhyre god tid, helt til jeg fikk en melding om at flyet var kansellert, og at de hadde flyttet meg til et senere fly. Hvilket ikke hadde vært krise, hadde det ikke vært for at det flyet ikke linet opp med bussen fra Heathrow til skolen. Så vi kastet oss i bilen, mens jeg ringte SAS og tryglet om en plass på et tidligere fly. Jeg fikk et sete, men det betydde også at jeg knapt hadde tid til å si farvel til mamma og pappa før jeg måtte kjappe meg gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Alt i alt – det var en begivenhetsrik morgen. 

For å unngå at denne posten blir lengre enn nødvendig, deler jeg den i flere biter.

Helene.

“Så, uhm, hvordan fant du ut at du ville søke UWC?”

Advarsel; dersom du tror jeg har forberedt meg til søknaden siden jeg var ni år gammel og knapt kunne skrive engelsk, så tar du feil. Med tanke på UWC kan vi vel driste oss til å si at jeg blomstret sent. 

Uansett, historien er som følger – det var nyttårsaften 2013. Jeg var med på en fest der jeg kun kjente en eneste person. Så det er klart at jeg blir lettet når noen begynner å snakke med meg. Vedkommende var i midten av sin egen søknadsprosess, og mens hun fortalte, tok jeg meg i å tenke : “hm… dette høres jo egentlig himla bra ut.”

Deretter gikk det et halvt år, og jeg begynte på Katta. Katta hadde noe Groruddalen ikke har – andre som skulle søke UWC. Bare i klassen min var vi fire stykker. En av dem droppet å søke til fordel for utveksling, men det å kunne snakke om forventingene og spenningsmomentene som medfølger når man søker på noe, gjorde meg enda mer gira. 

Resterende søknadsprosess spares til en senere anledning. 

Helene ❤️

123 dager igjen – bekymringer for fremtiden

Nå har det vært ganske stille på UWC-fronten en stund, og livet er på vei tilbake til det normale. Så normalt som man får det, vel og merke. Om det er noe jeg har lagt merke til, så er det at alt blir annerledes når du har en utløpsdato. I frykt for å virke som en pretensiøs snobb skal jeg vike unna formuleringer som at “jeg nyter hvert øyeblikk jeg har igjen i Norge” og at jeg “bryter med vanene mine”.

Dette, fordi;

  1. Det er April. Det snødde tidligere i dag. Jeg nyter så absolutt ikke hvert bidige sekund og å påstå dette er løgn.
  2. Jeg er et vanedyr.

Samtidig er ting annerledes. Til tross for at jeg stort sett gjør det samme, skal jeg ikke nekte for at jeg tar meg selv i å tenke “herregud, jeg skal forlate dette stedet??”. Og det er en blandet følelse. På en side, kan jeg ikke vente med å komme meg ut i verden, møte nye mennesker, for ikke å snakke om å oppleve helt nye ting. UWC blir fantastisk bra, det bare veit jeg. Likefullt, uansett hvor mye jeg gleder meg, tror jeg det blir kjipt å dra fra alle de jeg er mest glad i. Jeg er elendig på avstandsforhold, og tanken på å ha et avstandsforhold med absolutt alle som betyr noe for meg er en skremmende tanke jeg ikke er helt sikker på om jeg liker.

Utover dette bekymrer jeg meg for småtteri, som maten (du kommer ikke til å tro hvor kresen jeg er…), klima, og man kan justere varmen på dusjvannet. Men alt dette kan jeg venne meg til med tida.

Helene

Introduksjonspost

Dette markerer offisielt begynnelsen på et nytt kapittel i livet mitt. Og da tenker jeg ikke først og fremst på at jeg om knappe 150 dager kommer til å befinne meg i Wales. Torsdag 26.mars markerer nemlig en annen, ganske viktig overgang – jeg skal forsøke å skrive blogg.

Hovedpoenget med denne bloggen er å få utløp for alle tankene som farer gjennom hodet mitt frem til (og under) oppholdet på UWC Atlantic College i Wales.

Jeg har ikke noe rykte på meg for å være en oppsiktsvekkende god, ei heller plyktoppfyllende blogger. Nå tenker du sikkert “herregud, det kan da ikke være så ille.” Og jeg vil derfor forsikre deg om at jo, det kan det. Vi snakker nå om jenta som aldri greide å skrive dagbok i mer enn fire dager av gangen. Jenta som utsetter stort sett alt som utsettes kan (jeg feiret min egen bursdag en dag for seint, blant annet). Samme jenta skal nå altså begynne å blogge.

Likefullt, jeg tror og håper at dette kan bli en interessant opplevelse (bloggen altså, er mye mer entusiastisk med tanke på UWC).